| Nedlastbare filer: |  |  |
| Kildekode |
Innledning til Gildet paa Solhoug, 1. versjon
UTGIVELSE
Gildet paa Solhoug er den første dramatekst av Ibsen som ble utgitt ved et regulært forlag, og den første bok av Ibsen som bar hans navn på tittelbladet. Teksten ble trykt av H. Sørum og utkom ved Chr. Tønsbergs forlag i Christiania 19. mars 1856, seks dager etter at stykket hadde hatt premiere på Christiania Theater. Bergenseren Tønsberg var tidens fremste forlegger. Han hadde «en kulturell posisjon som ingen norsk forlegger hadde hatt før ham»
(Tveterås 1950–96, b. 3, 254), og var «den mest virksomme av 1850-årenes forleggere»
(1950–96, b. 2, 1). Tønsberg hadde tidligere blant annet utgitt Wergelands Hassel-Nødder (1845), Wergelands Samlede Skrifter (1852–57) og P.A. Munchs Det norske Folks Historie (1852–59). En rekke store billedverker ble utgitt ved samme forlag.
Kontraktvilkårene er ukjente; kontrakten må anses tapt. Ibsen selv leste sannsynligvis ikke korrektur. I brev til forleggeren, datert Bergen 11. februar 1856, skriver han:
Correcturlæsningen vil jeg gjerne selv paatage mig, men frygter for at Forsendelsen af de enkelte Correcturark med Posten skal volde altfor megen Tidsspilde, jeg er desuden forvisset om at min gamle Ven, Poul B: Hansen, paa Anmodning af Dem paatager sig denne Uleilighed; skulde det overdrages nogen Anden, saa maatte det paalægges Vedkommende strængeligen at henholde sig til Manuscriptet da de forældede Ordformer, Vendinger o.s.v. lettelig kunde vildlede ham.
Jf. også Ibsens brev til forleggeren, datert 14. mars 1856: «Jeg tillader mig at gjentage min Bøn om bogstavelig Correcturlæsning efter Manuscriptet».
Utgavens opplagstall er ukjent. Arthur Thuesen anslår opplaget til ca. 1000 eksemplarer (A. Thuesen 1923, 11; jf. Holtsmark red. 1928). Ifølge H.J. Haffner kan dette anslaget være noe høyt (Haffner 1928, 7). Bokhandelprisen var 40 skilling. Etter at Chr. Tønsbergs forlag ble slått konkurs i 1863, overtok P.F. Steensballe restopplaget. Salget gikk dårlig, og i 1870 ble prisen satt ned fra 40 til 24 skilling. Gyldendalske Boghandel i København ved Frederik V. Hegel kjøpte i 1883 restopplaget fra Steensballe til full bokhandlerpris.
MOTTAGELSE AV UTGAVEN
Mottagelsen etter utgivelsen var blandet. En lang usignert anmeldelse i Aftenbladet 25. mars 1856 har vært karakterisert som «drepende» og som «regulært slakt»
(Lervik 1969, 43–44). J.B. Halvorsen mener at artikkelforfatteren var Hartvig Lassen (HFL 3, 32, 467). Innvendingene mot personene er både psykologiske og moralske. Figurene sies å mangle poetisk liv, hovedpersonene Gudmund og Signe er elskende «
in abstracto
», Margit er ingen tragediefigur, «men er hverken mere eller mindre end et Skarnsmenneske, ihvormeget hun saa pynter sig med smukke Talemaader». Den viktigste innvendingen er likevel av litterær art. Verket sies å mangle originalitet og ekthet, både i innhold og stil.
Det er Efterdigtning i en ganske mærkelig Grad. Jeg har læst mangfoldige eftergjorte Smaadigte; men jeg har endnu aldrig seet et helt Drama eftergjort. Og det er «Gildet paa Solhoug». Thi dette Gilde er sletikke holdt paa Solhoug eller noget andet Sted i Norge, men i Svend Dyrings Hus.
Også avhengigheten av folkevisene blir gjenstand for skarp kritikk: «Jeg gad vide, om der findes et ejendommelig Ord eller en Vending i Kjæmpeviserne, som ikke her er benyttet». Stykket sies å være konstruert av fraser og faste uttrykk:
Forfatterens Diktion deler sig mellem Pertentlighed og lallende Naivitet. Disse Mennesker gaar ikke, men enten det nu er en Liljevaand eller den fredløse Gudmund, saa triner de […]. De kan ikke sige «begraves», men: «stedes til Ro under Mulde» (Lervik 1969, 43–44).
Paul Botten-Hansen skrev mer anerkjennende. I Illustreret Nyhedsblad 29. mars 1856 forsvarer han Ibsens bruk av kjempevisens stil og form, sier at versene i stykket er skjønne og poetiske, og fremholder at «Den fuldendt skjønne Form er ikke mulig uden tilsvarende Tanke». Han har innvendinger mot den dramatiske form, men roser likevel verket for «en eiendommelig poetisk Behandling, dyb Lyrik og vidunderlig Musik i Sproget»
(Botten-Hansen 1856b). Bjørnstjerne Bjørnson anmeldte henholdsvis Kristiania-oppførelsen og den trykte teksten i to artikler i Morgenbladet 16. og 30. mars. Etter bokutgivelsen tar han avstand fra beskyldningene om plagiat. Avslutningsvis takker han for Ibsens «lille venlige Arbeide og anse[r] det som en sjelden Gave til vor Literatur»
(Bjørnson 1856). Hans anmeldelse er ellers hovedsakelig formet som et angrep på to typer udugelige kritikere – anmelderne i Aftenbladet og Christiania-Posten. Bjørnson avviste alle påstander om «etterdiktning», og hevdet at Ibsen var langt mer original enn Hertz. Både Bjørnson og Botten-Hansen oppfordret teateret til å spille stykket flere ganger (jf.
Mottagelse av oppførelsen
).
I et selvbiografisk brev til Peter Hansen 28. oktober 1870 skriver Ibsen senere at «‹Gildet på Solhoug› er en studie, som jeg ikke længere vedkender mig». Seks år etter dette tilbød han Theaterforeningen i Bergen rettighetene til oppførelse av stykket (jf. brev til Theaterforeningen ved Johan Bøgh 20. oktober 1876). En omarbeidet versjon av skuespillet utkom i 1883 ved Gyldendalske Boghandel i København (se innledning og kommentarer til Gildet på Solhaug 1883).
Året etter at stykket kom ut, skrev Olaf Skavlan, under pseudonymet Jokum Pjurre, parodien Gildet paa Mærrahaug eller Den fortryllede Agurk (1857).
